Ina i verden

Verdivalgene

2011-01-25T19:59:00.000+01:00

Med sin usedvanlige sjarm var min tilbakekomst til Ishavsbyen etter en lang, (kanskje for lang?), juleferie på herlige Østlandet som vanlig mer enn man kan forvente. Etter en noe hektisk oppstart i studiene, har jeg endelig funnet tilbake til de daglige rutinene. Med masse god, hjemmelaget mat. Gode ting i livet!

Det er noe avslappende med rutiner, og jeg kommer til å være evig fornøyd med ukedagenes tidlige forelesninger lenge. Det gir langt bedre muligheter for å holde døgnrytmen i takt hele semesteret. For meg, og ganske mange andre, er det utfordrende å få en normal dag hvis det er aldri er tidlige ting man må gjøre. Særlig over tid. Det er, ikke overraskende, vanskelig å tvinge seg selv ut av herlig søvn når man strengt tatt ikke må gjøre noe, fordi man kan gjøre det seinere. Det til tross for at jeg har blitt en flittig studine her oppe i nord, som pliktoppfyllende øver inn gloser og leser og analyserer i forkant av forelesninger. Jeg har lenge hatt som leveregler at «har man lyst, har man lov» og selvfølgelig den flotte kardemommeloven. Flotte rettesnorer for et ustressende og ukomplisert liv, samtidig som man jo må være ambisiøs for å forbløffe seg selv med prestasjoner man vil vise frem også om 20 år.

Nå har filmfestivalen i Tromsø begynt for fullt, og jeg lar meg engasjere (og forbløffe) av det brede utvalget av utradisjonelle og kultiverte filmer. Jeg elsker film, og jeg elsker hvor viktig film er for å definere Tromsø som en kulturby. Det er særlig blandingen av frivillighet og intellektualitet som gjør at det passer både mitt ideologiske og min praktiske livsnyterstil. Heia Tromsø!

Det ser også ut som at nyttårsforsettet mitt har fått en god start. Jeg hadde som mål å være mindre for meg selv oppslukt i egne tanker og film- og boksamlingen min, og ja – det går riktig så bra.

En av de politiske sakene som har opprørt og engasjert meg på nyåret er Amelie-saken. Det er ikke overraskende at den triste, kalde og uverdige innvandringspolitikken som skyller over Norge for tiden fører til nettopp slike saker, og det er mange flere enn Maria Amelie som lever som ikke-borgere på grunn av den. Det er ikke kanskje overraskende, men det er provoserende. Det er provoserende mest fordi det ikke ser ut til at velgerne velger annerledes. Det er også provoserende fordi det virker som det politiske establissement synes opprettholdelse av prinsippene bak systemet er viktigere enn hvordan systemet slår ut i konsekvenser. Det har kommet kritikk av medienes aktivistiske rolle i denne saken, som et ideologisk korstog i stedet for objektiv journalistikk. Det de glemmer er at folk mener ikke det samme som media, bare se på hvordan FrP går fremover når mediene kjører de som mest, men det setter dagsorden for hva folk mener noe om. Det bekymrer meg, for å si det mildt, mer at det synes som om det viktigste for våre største partier er å holde klamt rundt prinsippet om at det ikke skal være mulig å skjule seg i vårt kongedømme for å sikre seg oppholdstilatelse om de klarer det lenge nok. Det er et langt større problem at vi ikke sikrer grunnleggende rettigheter til mennesker som lovlig eller ikke oppholder seg i og er endel av Norge, og at handlinger de blir tvunget til gjennom vårt regelverks anvendelse i tillegg vris mot de når de får asylsøknaden sin vurdert. Dette handler om verdier, og det handler om hvordan vi vil at vårt samfunn skal se ut. Ingen er ulovlig mennesker. Det er ikke en merkelapp jeg føler meg bekvem med at myndighetene tildeler mennesker. Ulovlig norsk. Ja, liksom.

Jul på Råholt

2010-12-29T00:29:00.002+01:00

Eksamener er unnagjort for en liten stund siden, noen karakterer har allerede kommet. Følte meg oppjaget over resultatenenes dom for en stund. Reiste hjem til Råholt i Eidsvoll. Følte meg enda mer oppjaget over innkjøpene av årets julegaver. Julaften kom, og jeg følte størst glede over gavene jeg ga bort (som vanlig). Også koste jeg meg veldig mye med ribbemiddagen. Spesielt for denne julen er min nyoppdagede glede ved å skjemme bort mamma. Mamma har vært syk, sånn forbigående influensaaktig, og jeg har gjort alt jeg kunne tenke på for å gjøre det så komfortabelt som mulig. En ny juleoppjagelse altså. Mamma vet ikke riktig hva hun kan gjøre for å vise sin takknemmelighet (jeg foreslo å ligge på sofaen og nyte bli-frisk-tiden), og jeg tenker at det kanskje er den største takken jeg kunne få for innsatsen.

En av de tingene jeg liker best med julen er familietiden. Tiden for å skjemme bort seg selv og andre med egen og andres tid. Det nærmest flommer over av fritid tilbrakt med andre. Jeg er ikke et utpreget naturlivsmenneske, men jeg hadde det helt fantastisk når jeg og mormor var på skitur i området ved Eidsvoll Verk skistue. For det er jo det som er de egentlige julegavene: Tiden med de man er aller mest glad i. Fordi det utgjør en forskjell i hjertet.

Mørketid, nordlys og marulk!

2010-11-23T01:11:00.002+01:00

Jeg har blitt eldre. For noen dager siden fylte jeg år. Enda en gang. Jeg er litt ambivalent til å bli eldre, men jeg liker gavedryssene det fører med seg. Veldig godt! Denne gangen fikk jeg også flott besøk av mamma, og forrige helg av ei god venninne. Neste helg feirer jeg med en i klassen som er et barn av November. Tre helger med feiring av at jeg blir eldre. Blant skattene jeg har fått i år er kjøleskapspoesi, bøker, sjokolade, termokopp, friluftsbukse og gratis pizza på Dolly Dimples. Ting som er viktig for et bra liv.

En av helgas oppdagelser var å tilberede marulk, en slags breiflabb, og det var helt fantastisk. Deilig færsk fæsk fra Tromsø. Man må like det rett og slett! Jeg valgte den tradisjonelle hvit fisk tilbredelsen med eggesmør, gulrøtter og smørstekte poteter. Jeg tror den passer enda bedre på en seng med karristekte poteter, pesto og chilimarienerte grønnsaker - og masse hvitløk. Alt smaker bedre med hvitløk. Og smør. Og rømme. En annen matoppdagelse var ingefærsyltetøy som jeg lagde til ovnstekt kylling, masse grønnsaker og fullkornbulgur. Pluss en dæsj med hummus. Mat er lidenskap!

De siste to ukene har jeg sett enda mer av Tromsø og Nord-Norge. Jeg og min kjære venninne tok turen med buss og Hurtigruta til Skjervøy, og det var en fantastisk tur mellom sjø, fjell og masse snø. I tillegg har jeg vært i Ishavskatedralen, som alle burde gjøre når de bor i Nordens Paris. Også har jeg fått muligheten til å få trynet mitt og noen velvalgte ord på trykk på UiTs nettsider, og best av alt er at det har ført til at jeg skal intervjues av den samiske avisen Avvir om det samme: det spennende kurset om europeiske trolldomsprosesser. Det morsomste faglige sidespranget jeg har tatt denne høsten! Faktisk sitter jeg og skriver eksamen i samme emne as we speak. Fortryllende bra forelesninger og en foreleser med en inspirasjon alle forelesere burde ha. Det er nesten, men bare nesten, så jeg føler meg trollbundet!

I dag så jeg nordlys for første gang. Et lysshow på himmelen i sprakende grønt. Vakkert, prangende og noen få minutter lysekstase på den svarte Tromsøhimmelen.

Alt dette har skjedd i eksamensperioden, og det gjør det overkommelig å pugge russisk til øynene og ørene blør. Jeg ser for meg at en dag vil russiskpugging bli like stas som drømmen om å snakke og skrive russisk. Så langt er det mest strevsomt, men det er ganske stas når jeg får det til. Tiden er min venn, som det heter. Med tiden vil uttale, intonasjon og kasusene sitte. Jeg trøster meg med at finsk har 14 kasus mens russisk bare har 6 av de (visstnok 7 for viderekomne...).

Tilbake til eksamensoppgaven om trolldomsprosessene i Nord-Norge. Fortryllende nordlys som innfallsvinkel?

Tromsø: Tredje måned, snart mørketid.

2010-11-02T15:25:00.002+01:00

Det er eksamenstid. Tiden for ekstrem hygiene på hybelen og hvor man heller skriver et blogginnlegg enn å bli ferdig med oppgaven som skal leveres om mindre enn 4 timer. Ekstrem hygiene er som alltid bare en unnskyldning for å ikke gjøre det man egentlig burde gjøre, men ikke har lyst til. Det sier litt om eksamensperioden når man heller bretter alle klærne sine på nytt, kategoriserer alle DVDene sine og vasker kjøleskap/skuffer/skap/mellom bøker/ og stryker alle klærne sine. Det er nok ikke unikt for Tromsø, men jeg tror det er et ganske utbredt studentfenomen.

Det som derimot er unikt for min tid i Tromsø er det yr.no og Nordlys har kalt for stormen. Min magefølelse sier at det gjelder andre enn akkurat der jeg befant meg, men det stanser likevel ikke min første ordentlige kraftig-vind-opplevelse fra å være et rådene faktum. Jeg tipper stiv kuling i kastene. Det var en litt blandet opplevelse (hvem er vel bare positive i November liksom...), men jeg skjønte poenget med at sterk vind egentlig bør oversettes til innevær. Så jeg drakk kakao og hørte det knekke i bygningene i gata jeg bor. Først litt over midnatt snek jeg meg ut og gikk en tur i det ville været, som ikke var så vilt akkurat da (da måtte jeg jo snudd).

Et av værfenomenene jeg har opplevd flere ganger i Tromsø er svært skiftende vår. I august var som regel både tåke, regn, sol, klamt og svært lett bris i løpet av en dag. Nå skifter det fra isete, snø, asfalt for nesten hver dag som går. Hvis noe av det vedvarer er det isete veier eller det jeg kaller «Tromsøpytten» (når det snør, ingen måker, det smelter delvis og hele Tromsø er en stor, grå, slapsete issølepytt).

For tiden er det også så tidlig mørkt som det er på Østlandet rett før det snur til å bli lysere (sånn i firetida), bortsett fra at her skal det bli enda mørkere. Snart får jeg oppleve mørketid. Heldigvis har UiT sollyslamper for oss som er bekymret for immunforsvaret, døgnrytmen og humøret når mørketida brer seg over oss her i nord.

Så kanskje er det like greit at jeg gjør alt annet enn det jeg skal. Det holder humøret oppe. I går lagde jeg majones fra bunnen av for første gang – helt unyttig egentlig. Hvor ofte spiser jeg majones? Kanskje ikke helt unyttige. Nå vet jeg hvordan jeg lager aioli – majones med hvitløk. Vel vel. Matprosjektet for helga er å finne en oppskrift som gjør grønne linser godt. Jeg er spent. Så langt har jeg riktig nok funnet oppskrifter, men ingen som gjør grønne linser godt. Man kan ikke bli veggis uten å like og faktisk spise bønner og linser. Veggis er å se på som en løsning til å leve med når studentbudsjettet strengt tatt ikke åpner for å spise både grønnsaker, frukt og kjøtt. Noe må elimineres. Jeg har prøvd prinsippet variasjon, og synes det er litt lite konsekvent. Dessuten synes jeg det hadde vært ytterst stas å kunne ta på meg moralhatten når andre spiser kjøtt og animalsk fett. (Visste du at dette dyret ble avlivet med dødsfrykt, og at det hadde veldig god kosepels når det levde?). Who knows. Jeg er jo veldig glad i kjøtt, sånn egentlig. Aldri før jeg har sett for meg livet uten å spise kjøtt, blir det ikke litt tomt? Kjøtt har et veldig fint ord på russisk. Det uttales omtrent som «mjaså». Salat uttales som salat med russisk aksent. Hva er egentlig mest eksotisk?

Snart skal jeg kombinere tre perioder i løpet av året jeg liker veldig godt, og jeg tror jeg liker kombinasjonen enda bedre. Eksamensperioden. Besøk-av-familie-og-venner-perioden. Gaveperioden. Noe å se frem til. Jeg liker jo å ha det rent og pent. Et mangfold. En av foreleserne mine påstår at mangfold har en verdi "i sæ sjøl". Selv om jeg vil si det er et tvilsomt teoretisk utgangspunkt, så tror jeg på det som verdi.

Peace out. Må skrive ferdig oppgaven om motivasjon. Er jeg motivert?

My grand love affair

2010-10-03T23:48:00.000+02:00

I dag har jeg bodd litt over 2 måneder i vakre, lidenskapelige, intense Tromsø. Det har vært en reise for meg, og det har vært en reise i et bedagelig tempo. Tromsø er kombinasjonen av nesten alle ting jeg vil ha i byen jeg bor – urbant, natur, hav, fisketorg, statuer, fontener, bøker, film, universitet og kaffe. Det eneste jeg virkelig misliker så langt er at det alltid er kaldt, selv når sola lener seg mot Nordens Paris.

Så i mine to første måneder inn i Tromsølivet har jeg utforsket mitt nye hjem, og jeg har oppdager altfor mange godbiter. Det begynte med himmelfølelsen i Fjellheisen og med utsikt over hele Tromsøya, og deretter fant jeg Gandhistatuen på campus, fortsatte til mitt elskede Verdensteater og til den råeste utsikten en student kan ønske seg for intellektuelle resonnementer (les: dagdrømming) i øverste etasje i Folkebiblioteket. Videre slurpet jeg i meg kvalitetskaffe fra skriveplassen min hos De Fire Roser og Kaffebønna mens jeg prøvde meg på og ganske ofte feilet i russiskprosjektet mitt. Jeg trente opp tålmodigheten min mens jeg leste nyhetssaker om høyere utdanning og ikke tok telefonen til en journalist for å kommentere den, og plutselig en dag var jeg på premien til Et Drømspill på Hålogaland Teater. Mens tankene om mitt nye liv duvet mot havet befant jeg meg ved Telegrafbukta, og mange kvelder var jeg å finne hjemme i godstolen med te, film og kanskje en bok (les: nevrotisk listeskriving).

Jeg har aldri sett så mye film som her i Tromsø, og jeg elsker det. Jeg har strent opp bakkene hjem fra byen etter den ene filmopplevelsen etter den andre, og virkelig kjent melkesyra og pipelyden i lungene(ok, jeg har ganske dårlig kondis), og hoppet inn i koseklærne hjemme. En av fordelene med å bo alene er at man kan prøve alle kjolene sine så ofte man ønsker og bake brød midt på natta – utelukkende fordi man kan. Jeg er et par hundre mil borte fra familie og venner, men jeg har ikke hjemmelengsel. Av og til drømmer jeg at alle de jeg er glad får oppleve Tromsø som meg.

Tromsø er alt jeg hadde forventet og mer, og russiskprosjektet mer krevende og vanskelig. Jeg har satset alt for å oppleve noe nytt, starte en ny epoke og har lykkes med det. En ny by for noen år er erobret, og skattejakten har innledet eventyret.

En egen kulturverden i Tromsø

2010-09-18T15:10:00.002+02:00

Jeg var egentlig aldri veldig opptatt av kultur når jeg vokste opp, og jeg var blant de – i en alder av 14 – som mente man brukte altfor mye skattepenger på det. Spesielt når de ikke hadde råd til å fjerne muggen på veggene på ungdomsskolen jeg gikk på, og ikke hadde penger til å legge underlaget på den treningshallen i en standard som gjør at man unngår senebetennelser og litt for harde fall. Hvordan kunne de kaste bort pengene på et maleri på veggen? Eller teaterproduksjoner i en bygd hvor svært få dro på teater? De to eneste tingene jeg benyttet meg av var biblioteket og treningshallen uansett, og det er ikke det største sluket på statsbudsjettet uansett. Det har forandret seg. Sakte men sikkert begynte jeg å gå på kino, også hendte det at jeg var på konsert. Selv om jeg nok aldri blir noe festivalmenneske eller den som snakker mye om musikk og finurlighetene i musikkens verden, så setter jeg pris på noe musikk. Det er egentlig ingen sjanger i seg selv, men god musikk innenfor de fleste sjangre er verdt å høre på. Nå er jeg inne den klassiske verden, og hører mye på Schumann. For ti år siden hadde det vært utenkelig, ja – kanksje også noe jeg syntes var teit og kleint. Jeg har også fått smaken for gallerier, og de flotte kulturelle uttrykkene på universitetet. Tenke seg til! Ikke at jeg kan eller vil konversere intellektuellt og artikulert om det, men det betyr noe for meg at jeg kan oppleve det. Noen ganger liker jeg at mine tanker og opplevelser av noe er mitt, og at det ikke må deles.

I Tromsø er det mye på kultursiden. For et par dagen siden var jeg på premieren til « Et drømspill» av August Strindberg. Som så mye av Strindberg var dette også litt tungt, dystert og deprimerende. Det passer bra på denne årstiden, og jeg storkoste meg blant de stivpynta premieresnobbene (eller kanskje de er kultursnobber, teatersnobber eller bare folk som ville pynte seg i sine fineste designklær til en teaterpremiere?). I morgen skal jeg på Verdensteateret igjen, og i kveld tenkte jeg å se et par filmer jeg skal låne på biblioteket i byen. På tirsdag skal jeg se en dokumentar om Tsjetsjenia på Universitetet. Det beste med dette er at det mer eller mindre er GRATIS og at jeg har noen å oppleve det med som ikke vil snakke i en time om det etterpå.

Som student er ikke studentbudsjettet tilpasset å bruke mye penger på kulturopplevelser, selv om jeg hadde likt den muligheten (men på ingen måte mener det er noen grunn i seg selv til å øke studiestøtten, siden jeg synes muligheten til å dra til tannlegen eller slippe deltidsarbeid er et bedre argument). Med andre synes jeg nå, og har syntes det en stund, at kulturpengene fra skatteseddelen er vel brukte penger, fordi det gjør at arbeiderklassemennesker som meg kan få opplevelser som før syntes fjerne og elitistiske. Akkurat som at det er bra at det ikke er skolepenger i høyere utdanning, fordi det da ville vært utenkelig for meg å studere. Når jeg skulle begynne på videregående stod jeg mellom valget å bli kokk og allmennfag. Jeg valgte allmennfag fordi jeg alltid har likt norsk, engelsk og samfunnsfag, og fordi jeg ville bli advokat eller statsviter. Hadde det kostet mer enn studielånet hadde det vært utenkelig. Lønna etter ferdige studier er uansett omtrent det samme. Så jeg valgte min ene lidenskap (politikk) fremfor den andre (mat) fordi jeg hadde muligheten til å gjøre det jeg hadde mest lyst til. Det er konsekvensen av at høyere utdanning ikke har skolepenger, og det er et perspektiv forkjemperne for innføring av høyere utdanning ikke synes å mene er viktig. Det er også grunnen til at jeg meldte meg inn i SV når jeg var 14-15 år, og fortsatt er det. Det er også mye av grunnen til at jeg har syntes at elevpolitikk og studentpolitikk var og er viktig, og viktig nok til at jeg har brukt mye (kanskje til tider for mye) tid på det. Dette handler om å ha en allemannseiekultur til kunnskap.

Og jeg er litt stolt av å bo i en by som har brukt sitt flotteste bygg som bibliotek, og ikke til å huse McDonalds som i Kristiansand. Hvor utsikten var øverste etasje er så flott at jeg føler meg priviligert som har det som lese-og skriveplass. Men jeg er ikke egentlig priviligert, for alle som vil kan gjøre det samme. Fordi det er sponset med skattepenger og tilgjengelig for de som vil.

Borte bra, hjemme best?

2010-09-15T22:58:00.002+02:00

De siste tre dagene har jeg vært på institusjonsbesøk hos Ansgar Teologiske Høyskole, og de er vakkert lokalisert i skjønne omgivelser litt utenfor Kristiansand. Det var en utrolig spennende oppgave, og jeg stortrivdes i rollen som sakkyndig for utdanningskvalitetens advokater (NOKUT). Når reisen nå går oppover igjen til Tromsø, så kjenner jeg at jeg i løpet av tre dager har blitt glad i kristenfolket som holder til på Ansgar. De har vært et fantastisk vertskap, og var veldig rause og åpne mot oss. Hva angår arbeidet vi gjorde er fremdeles ikke offentlig informasjon, og er en atskilt sak som jeg selvfølgelig ikke blogger om.

I går så jeg til min forferdelse av Kristiansand har brukt sitt flotteste bygg midt i sentrum til å huse McDonalds, og synes at det storslåtte bygget burde vært brukt til litt mindre profittmaksimerende, helseødeleggende og kapitalistiske formål. Det flotte bygget kunne vært gitt til å gi innbyggerne et enda flottere bibliotektilbud, teateropplevelse eller lignende. Det er rett og slett helt hårreisende disposisjon av byens flotteste bygg.

Når turen for min del nå går tilbake til Ishavsbyen, Nordens Paris, mitt nordboerhjem, så gleder jeg meg veldig. Om to dager leverer jeg min første eksamensoppgave, og om to dager får jeg utlevert en ny. Og ikke minst, på søndag går turen på ny til Verdensteateret (kulturskatten min i Tromsø). Det blir vanlige studentmåltider igjen, og det blir lesetid, skrivetid og tid til å se Sex and the City atter en gang. Jeg tror også at jeg på lørdag tar turen ut i naturen, for å nyte Tromsøs omgivelser med fjell og hav. Tromsø er kombinasjonen av byliv, bygdeliv og naturliv jeg aldri har fått på samme sted før. Byliv på grunn av det kulturmangfoldet og utelivet man får i Tromsø kombinert med universitetsliv og relativt mange forskere samlet i samme by. Bygdeliv fordi det er samme upretensiøse holdningen til bygdeaktiviteter som råning, klesdrakt og hardt vær. Naturlivet sier seg nesten selv, men sjø, fjell og skau er det rikt med Tromsø. Antakelig vil jeg også nyte folkebibliotekets flotte leseplasser og De Fire Rosers kvalitetskaffe igjen mens jeg prøver å huske hva ulike offentlige ting i Tromsø heter på samisk (det står på alle offentlige skilt). Kort oppsummert: Borte bra, mitt nye hjem best. Kanskje jeg også «glemmer» at jeg ikke har råd til å reise til Eidsvoll for å feire at mamma og morfar blir et år eldre. Det hadde vært noe.

En av tingene jeg har gjenopplevd som Studentrepresentanten (bortsett fra hvor stas det er å bli verdsatt som student som man gjør i NOKUT) er søvnmangel og altfor god (og litt for mye) mat. Det er lange dager, de blir enda lenger når man jobber med eksamensoppgave og man sover ikke like godt fordi man ikke har tid til å lande dagen før man bør sove. Det er heller ikke tid til å sove 7-8 timer når man prøver å kombinere det å være Superstudenten med Superstudentrepresentanten. Likevel har jeg fått tilbake gløden av å jobbe for studentene, og engasjementet som følger av det. Dette har vært en deilig opplevelse, og et likeable avbrekk fra studiehverdagen.

Ventetiden på en flyplass åpner for så mangt. Menneskene som holder til på en flyplass mens de venter på å komme opp i himmelen i en mekanisk flyvende blikkboks er interessante å observere. Ved siden av meg sitter det en opptatt forretningsmann som leser epost og nyheter på sin avanserte jobbmobil mens han blar raskt og antakelig for effektivt gjennom papirbunken sin. På min andre side sitter det en som plotter inn et-eller-annet på laptopen sin. Jeg for min del skriver på bloggen min og snakker i telefonen, samtidig som jeg prøver å tenke ut en slående intelligent konklusjon på eksamensoppgaven min (og liker å måtte multitaske igjen). Rett ovenfor meg sitter gutteklubben grei og evaluerer det de nå engang har gjort i Kristiansand, og det virker som de har det gøy med alvoret i en uformell evaluering. Jeg skal slå i hjel tid med å lage små historier om menneskene rundt meg, selv om det selvfølgelig er basert på alle myter man har som førsteinntrykk av folk.

Livet mitt som borteboende student (når slutter man egentlig å være borteboende som voksen?) i Tromsø tilsier at jeg bor et annet sted en hjemme. Det er helt riktig at jeg ikke bor i Eidsvoll og at jeg har mitt barndomshjem i naturskjønne bygdelivomgivelser på Råholt i grunnlovsbygda. Likevel føler jeg at jeg er hjemme, hjemme hos meg selv, i Tromsø.Men når det kommer til Tromsø og Lånekassens versjon av meg som «borteboende» sier jeg dette: Hjemme bra, borte best!

Hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre det bra.

2010-09-10T15:01:00.001+02:00

5 uker har gått. Prosjektet mitt som øyboer i nord har vart en drøy måned, og har heldigvis mange igjen. Fem deilige uker. For fem år siden sa dekanen i Kongsberg ved studiestart til alle de nye studentene at « hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å gjøre godt». Det bruker jeg som en rettesnor for små og store livsprosjekter , blant annet mitt store prosjekt her i Tromsø. Studentlivet tok tak i meg for alvor i dag. Jeg har fått min første hjemmeeksamen i Tromsø. Så jeg er litt spent på hvor lett jeg synes det er å skrive min «første» oppgave igjen. Temaet er trolldomsprosesser og demonologi, og jeg tenkte jeg skulle sprite opp stemningen når jeg skriver med å drikke heksebrygg (eller urtete om du vil).

I går kom hele Norges studentleder, min tidligere kollega, Anne Karine Nymoen, hit til Tromsø. (Hun har skjønt verdien med å gjøre ting bra for at det skal være verdt å gjøre det i det hele tatt). Det hender at jeg tenker når jeg snakker med Anne Karine at jeg egentlig aldri har sluttet med studentpolitikk, men jeg har jo det – jeg blir bare litt revet med. Spesielt rundt Anne Karine, spesielt når vi fortsatt har like klær (igjen). Når jeg omgås folk fra studentpolitikerfamilien, så kjenner jeg meg igjen i de. De er ofte litt småsyke, travle, utålmodige, hypereffektive og leser mail mens de drikker øl og kjenner veldig mange folk som gjør akkurat det samme. Sånn som jeg også var og gjorde, og fortsatt av og til tar meg i å gjøre. Aller mest når jeg er sammen med studenter som ikke har organisasjonserfaring eller sprudler over med organisasjons/politisk engasjement – det er jo strengt tatt flere av de enn meg, og de sprudler over av engasjement for andre ting, så det er ikke noen krise at det er flere av de enn av meg. Poenget er hvertfall at de ikke aner hva jeg snakker om hvis jeg sier ord som «karakterkalibrering», «kostnadsgrense for bygging av studentboliger» eller «kvalifikasjonsrammeverk», og de føler hvertfall ikke indre glede av å snakke eller høre om det. Jeg er i en mellomfase, og trives egentlig greit med at studentlivet ikke er tilbake med et knips eller ved å bytte adresse.

Jeg har oppdaget noe nytt med Tromsø. Det er en liten vannfontene midt på Stortorget, og like ved er det noen benker man kan drikke kaffebarkaffe på. Der hadde jeg deilig avslappende 30 minutter en tidlig morgen fordi jeg hadde beregnet litt vel god tid til det jeg skulle. Jeg elsker vannfontener, og ønsker meg en liten vannfontene når jeg en gang i fremtiden kjøper mitt eget sted å bo. Dette var oppvarmingen til den største skatten jeg så langt har sett i Tromsø: Verdensteateret. Det er en perle som ligger midt i Tromsø, litt skjult og veldig lite prangende. Jeg var umiddelbart betatt. I går var jeg der med trolldomsklassen min og så stum-filmen «Häxan» fra 1920-tallet. I dag går det en ny film der, og jeg tror nok jeg må få med meg det. Den er antakelig enda mer i min stil, siden det er en kjærlighetsfilm. Kultur bør være viktig for en språkstudent.

For de som lurer når de ser Tromsø på værmeldingskartet og ser sol: Nei, det er ikke varmt her. Det er alltid kaldt. Også når det er sol. Du vet heller ikke når det er sol, utover at det ikke er det når værdamene på TV2 sier at det er det. Jeg godtar at det er en god grunn til at goretex og ull er high fashion i Tromsø.

Jeg har lært noe morsomt på rusissk denne uka. Ordet te uttales som vi uttaler chai (tsjai), og når man da skal bestille chai-te på russisk bestiller man faktisk chai chai. Jeg akkompagnerer med håndbevegelser.

I dag snek jeg meg inn på en konferanse universitetet holder om humaniora og innovasjon, og det har vært digg å igjen være på en konferanse med Anne Karine. Konferansen er for øvrig også bra.

Peace out.

Øyboer i tre uker, og allerede betatt.

2010-08-25T14:13:00.001+02:00

Nord-Norge er egentlig ikke bare Tromsø, men jeg kommer til å late som om det er det. Jeg kommer til å tenke at det skjedde i nærheten av mitt hjem når jeg leser rettsprotokoller hvor barn tilstår trolldom i Finnmark. Jeg kommer til å synes at det er forferdelig at det skjedde så nær hjemme. Et steinkast unna. Bare noen få år (-hundrer) tilbake.

Jeg har begynt å vurdere Tromsø etter mine dating-kriterier. Er det spennende over tid? Er det positive eller negative overraskelser? Synes jeg Tromsø ser bra ut og behandler meg bra på sitt verste? Vurderer jeg Tromsø til å være et engasjerende sted å være? Tror jeg at det er en overskuelig fremtid for meg sammen med Tromsø? Er jeg for bra eller bra nok for Tromsø? Så langt er svarene ja (selv om jeg ikke har gitt det mer enn tre uker ennå), og ja - jeg er bra (nok) for Tromsø.

Noe av vitsen med å flytte til Nordens Paris var å finally kick my addiction. Min avhengighet av studentpolitikk og lobbyarbeid. Studentpolitikk er altoppslukende, det er vakkert og av og til så får man seg en ordentlig bitch-slap. Ikke av andre studentpolitikere egentlig, men at de man forholder seg til utenfor det vakre livet som klimakser på en talerstol foran en sal stappet med andre likesinnede. Enhver hardbarka studentpolitiker tar mer enn gjerne i mot sin dose bitch-slaps. Selvfølgelig. It's part of the game. Man får oppleve mye rart. Baksiden for mange er også at de blir utbrent, får det berømte «heltidstillegget», har et immunforsvar som er mer takknemlig for sykdommer enn noe annet og man er så oppslukt av hobbyen sin som har blitt heltidsjobben at man glemmer rutiner og at det finnes mer i livet. Sånn var det hvertfall for meg. Bortsett fra at jeg ga meg før jeg ble utbrent. 5 år med en deilig avhengighet. Men nå er det over. Mer eller mindre. Jeg er en vanlig student igjen, men jeg har beholdt vennene mine fra avhengighetens tid. I Nordens Paris. Det er en ny fase i livet. Å vurdere livet mitt er en av mine store gleder. Mest fordi jeg kan lage lister av det. Lister er veien til struktur og rutiner. Orden. Ina med fritid. Kanskje engasjerer jeg meg politisk igjen en dag, men før den tid skal jeg bli kjent med hva annet enn politikk (og om det er noe annet) som er viktig for meg.

Så hva synes jeg egentlig er bra med Tromsø så langt?

- Vi har Gandhi verdsliggjort i en statue på univeritetsplassen.
- Aunegårdens kaker
- Jarle Aarbakke er nå min (og flere tusen andre sin) rektor (Yes, he CAN)
- Fritid (selv om det fortsatt er litt mye av det, men jeg kan analysere og navngi hver følelse jeg har nå – fordi jeg har tid og lyst.)
- Klassekameratene mine
- Foreleseren, Rune Blix Hagen, i «De europeiske trolldomsprosesser»
- Man kan se på fjell og hav nesten hvorhen man går
- Gamle kjente
- At jeg faktisk lærer litt russisk hver dag, og smått og sikkert begynner å huske setningsanalyse
- Jeg har tid til å bake det jeg vil, og smøre min egen særnorske matpakke
- Fjellheisen (til tross for høyden..)
- Jeg gjør nye ting jeg ikke kan (f eks å gå i veldig bratte fjell)
- Lokalavisene
- Leseplassen min på universitetsbiblioteket og biblioteket i byen
- Kaffebønna (et søtt lite sted å drikke ikke-på-studentbudsjett-kaffe)
- At nesten alle kommunale skilt også står på samisk
- Uansett hva jeg går i finnes det noen som er dårligere kledd
- Mikkel Gaup som vandrer rundt i byen når jeg gjør det
- Relativt oversiktlig sentrum (jeg trenger ikke kartet mitt lenger, løsrivelsen er et faktum)
- Det er ingenting som heter frihelg, alle helger er fri. Jeg kaller det bare helg.
- Ingen klager om jeg ikke står opp før klokka 11 lørdag, søndag, mandag, tirsdag, onsdag.
- Utleierens gjestfrihet og husleie
- Kulturelt betinget atferd jeg ikke helt vet hvordan man responderer på (mangfold er livets sjel)
- Ingen skriver kommentarer i Universitas om at jeg gråter for lite for det jeg tror på.
- Jeg har lest at det ikke finnes huggorm her. (Hurra!)
- Jeg får ting publisert uten strenge-antall-tegn-regler (det er riktignok her på bloggen min, men det er da noe).

Det jeg ikke har helt vennet meg til i Tromsø:

- Et grelt og gullfarga hotell i hjertet av Tromsø
- Fadderukemoten
- Stalkerkatten som viser seg å bo i samme hus som meg.
- Småttisbertene fra Østlandet (Er det rart de kaller oss «søringan»?)
- Den penetrerende lyden av fotballkamper med publikum og fløyter som overøser hybelen min flere ganger i uka
- De gullfarga putene som fulgte med hybelen
- Leopard-tiger gulvteppet som også fulgte med hybelen
- Det intense, optiske søppelsorteringssystemet (som er uvant, men selvfølgelig veldig bra miljøpolitisk)
- Været (selv sola gjør ikke det stedet her varmt i august, og det er lyst hele døgnet...)
- At jeg kan bli syk også i Tromsø (og fortsatt savner mamma når jeg er syk i en alder av 23 år, og fortsatt blir som en voksen-mann-tilbake-i-sytete-trengende-baby-modus)
- Oppoverbakkene hjem fra sentrum (melkesyre: Velkommen tilbake).
- Unødvendig obligatorisk undervisning
- Nesten bare coop-butikker.

Jeg vil oppsummere det med at de viktige tingene for livskvaliteten er på plass, og at det detaljer som ikke funker helt for meg ennå (tilvenningsfase?). Så etter dating-kriteriene mine og bestått-kravene er Tromsø i en vellykka jeg-er-betatt-i-sus-og-dus-fase. Jeg gir det sjansen. Kaster meg ut i det. Skriver masse lister om alt jeg finner skriveverdig (det meste egentlig), og senere arkivere det (takk til IMS og RAS for gleden av arkivering i livet). Ny by, nye mennesker, en ny livsstil. Mye nytt, something old and something blue (sofaen min).

Det beste av alt: I dag skal jeg la Tromsø fortsette sin sjarmøretappe av i dag feber-forkjølelses-syke Ina. På nytt. Historieforelesning skal gjøre susen i dag. Give me my high. Temaet er historie og kjønn (halleluja). Jeg er meg selv, og jeg liker at Tromsø utløste det.

To uker som øyboer i Nord-Norge

2010-08-13T23:00:00.001+02:00

Det er et nytt liv jeg har startet for meg selv i hovedstaden i Nord-Norge, som ny student på Russlandstudiet ved Universitetet i Tromsø. Tromsø er en øy, faktisk en ganske liten men veldig tett befolket øy. Hvis man tar bussen til fastlandet kan man ta Fjellheisen og se hele øya med en helt rå utsikt fra toppen av et lite, men bratt fjell. Det meste som er produsert, funnet opp eller laget i Tromsø har enten en arktisk, ishav eller samisk profil. Det er en haug med utesteder, og det er visst sånn at stedet folk er på avhenger av hvilken dag det er. Det er også noen steder hvor spesielle type folk henger. I følge kjentfolk henger akademikere på G. Dessuten finnes det nesten bare Coop-matbutikker i sentrum, i tillegg til en remabutikk gjemt i en kjeller på et av kjøpesentrene. Været er en kombinasjon av relativt kaldt og klamt. Uvant, men sikkert mulig å venne seg til. Det er lyst om natta, som gjorde at jeg nesten ikke fikk sovet noe de første dagene.

Studiestart ble sparket i gang med samisk joik, et Harry-Potter-aktig rituale med rektor og dekanene, taler fra Jarle Aarbakke (en av mine favorittrektorer i Norge), Tora Aasland (som må ha verdens beste samling med dikt hjemme) og studentleder Tine Bergli (engasjerende bra dame) og prisutdelinger (jeg elsker prisutdelinger) og mer samiskinspirert musikk. Veldig høytidlig. Kanskje ikke helt til målgruppa, men jeg likte det veldig godt.

I går var jeg med faddergruppa mi til Telegrafbukta. Utrolig vakkert! For en utsikt! Det ligger helt sør på øya, og det er rett og slett en liten naturperle. Jeg fant også ut at min nødløsning på grillmat, siden jeg ikke rakk å handle, å grille toast egentlig var en stor suksess. Fadderuke for andre gang er en litt spesiell opplevelse. De fleste er 19 år og nettopp ferdig med videregående, og oppfører seg som 19-åringer generelt. Jeg har studert i 3 år og vært studentpolitiker i 5 år. Jeg blir ikke tatt for å være fadderbarn. Jeg blir spurt om veien, hvordan det føles å bli 30, hvordan studentlivet er og hvor ulike rom på campus ligger. Av nye studenter som plutselig tar kontakt. Det er en rar følelse. Jeg er ny, men ikke helt ny som student og jeg er allerede lei av å få samme informasjon mange ganger (og at alle tror jeg er vesentlig eldre enn jeg er). Mange av de andre får ikke med seg informasjonen i det hele tatt, og går forvirret rundt akkurat som jeg gjorde i Kongsberg for fem år siden. De jeg skal studere sammen med virker som oppegående, bra og morsomme folk. Det var en stor lettelse å finne ut.

Jeg tror jeg er forelsket i kollektivprisene her. Akershus og Buskerud – se til Tromsø! Prisene er -faktisk- tilpasset til studentbudsjettet mitt. Bussene går overalt og ofte. Best av alt er at jeg slipper å gå en 20 minutters oppoverbakke fra byen og hjem hver dag. Selv om bussen bruker like lang tid som å gå.

Rett ved der jeg bor, i en sjarmerende liten hybel, er det treningssenter. Jeg skal utfordre mine dårlige vaner med å trene der et par ganger i uka. Det er en av mine hobbymål. Kanskje jeg kommer tilbake til det stadiet hvor jeg var avhengig av trening. Jeg er ikke der nå. På ingen måte. Jeg er avhengig av å kunne mene noe om alt og lese aviser – og egentlig tror jeg også at jeg er litt avhengig av oppmerksomhet.

Studiene virker interessante så langt. Forelesningene begynner til uka. Det blir spennende. Siden jeg har exphil fra før, skal jeg ta et fag som heter De europeiske trolldomsprosessene. Det handler om forfølgelse av mennesker, og virker superspennende – særlig sett i både et historisk lys og hva som skjer i mange land i dag. Vurderingsformene er varierte, fornuftige og faglig krevende, og det eneste jeg tror jeg gruer meg litt til er muntlig eksamen i russisk. Jeg liker at det er krevende å bevise hva man kan. Biblioteket midt i byen har fantastiske leseplasser med fantastisk utsikt. Det liker jeg! Jeg har også funnet et lite sjarmerende sted som selger deilig kaffebar-kaffe. Som student er jeg helt avhengig av både kvalitetskaffe og bra leseplasser.

En av tingene jeg synes er fascinerende med Tromsø, nordens paris, er at alle offentlige skilt (omtrent) også står på samisk. Det burde det gjort i hele landet. Universitetet har også urfolkstudier, noe rektor er både opptatt og stolt av. Samarbeidet med Samisk høgskole og urfolkuniversiteter i land som Bolivia og Niqaragua er også ganske unikt. Når jeg snakket med rektor for Samisk Høgskole i mai fikk jeg også høre mye om urfolk i Russland. Det er ganske interessant å høre om urfolk i land som har så sentralisert maktstruktur som Russland, og som har gjennomført russifiseringsprosjekter i lang lang tid, og at de fortsatt har eget språk, egne tradisjoner og sin helt særegne måte å leve på. I Tromsø skjer det mye spennende på dette området.

En av de tingene jeg var mest spent på når jeg flyttet til Tromsø var å skulle begynne å drikke Mack-øl. Jeg er fortsatt litt spent og skeptisk til tilvenningsprosessen, kanskje mest fordi jeg synes det egentlig er helt greit (jeg liker jo å tro at jeg alltid har rett). Det slår ikke Nøgne Ø eller CB på noen som helst måte riktignok. Det står dog ganske likt med Hansa, Ringnes og Aas. Jeg er sjokkert, overrasket og egentlig mer fornøyd med Mack-fordommene mine enn Mack-åpenbaringen min.

Planene for helga er minimale. Det føles digg, litt rart og som en fantastisk ting. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Første tingen jeg skal sjekke er om baking kan bli en ny hobby, og vafler, boller og brød står på bakeplanen. Nybakt brød med syltetøy. Nam! Kosehelg!

De første to ukene i Tromsø har tatt meg tilbake til livet. Livet som bare Ina. Ina uten titler og roller. Hvor fritid er dagligdags og timeplanen kun inneholder aktiviteter på dagtid i hverdagen.

Europeisk toppmøte feiret seg selv

2010-03-13T19:22:00.006+01:00

De siste to dagene, 11-12 mars, har det vært ministermøte i Budapest/Wien. Ministre fra 47 land (Kazakstan ble medlem på møtet nå) har blitt enige om å fortsette i ti nye år, og at de allerede har gjort endel - selv om de ikke er i mål. Det er alltid en litt spesiell følelse å komme på slike møter som norsk studentpolitiker, fordi man får satt sine egne særnorske kampsaker i perspektiv. Samtidig får man en ekstra ryggdekning for hvorfor vi som studenter er så viktige premissleverandører for samfunnsutvikling, i alle stadier et samfunn befinner seg i. Det gjør meg stolt!

Samtidig som ministermøte pågikk var det studentprotester i Wien. For meg som studentrepresentanten i den norske delegasjonen var det er veldig rar følelse. Når vi tok Orientekspressen fra Budapest til Wien, stoppet vi 30 km før vi kom til Wien. Av såkalte sikkerhetsgrunner. Hele Wien var stengt med politisperringer, og det var politi og militært personell overalt. Ryktene sa at det kom til å bli 15 000 protesterende studenter. Deltakerne på ministermøtet kom mellom en time og to timer for sent til ballet på Hofsburg fordi politisperringene og politiet forsinket oss. Jeg så kanskje 500 studenter, og anslaget var at det var mellom 1000 og 5000 demonstrerende studenter. Alt fredlig, tiltross for altfor overdimensjonert bruk av politiet. Studentprotestene var velberettiget og fredelige, de demonstrerte mot kutt i høyere utdanning, velferdsgoder og kommersialisering av høyere utdanning. Effekten av Bolognaprosessen altså, selv om det egentlig ikke har noen ting med målene eller virkemidlene til Bolognaprosessen. Jeg synes det var en ubehagelig opplevelse å sitte på bussen med ministrene, og se politiet løpe etter med fredelige studentdemonstranter med batonger i hendene. Min måte å vise min støtte til studentene som føler på kroppen hvor misimplementering av Bolognaprosessen var å gå med demonstrasjonsbuttonen både under møtet og på ballet.

Sjekk ut Faces of Bologna, en dokumentar om hvor langt Bolognaprosessen har kommet sett fra studentenes ståsted her

Ministermøte i seg selv var en relativt ukontroversiell affære, og det var opptil flere ministre som skrøt uhemmet av ESUs arbeid, viktigheten av studentrepresentasjon og påvirkning og malte med bred pensel om hvor viktig det er at høyere utdanning er statens ansvar. Erklæringen ble stående uforandret, og både Norge og ESU kan ta mye av æren for at forarbeidet de hadde gjort ble stående.

Tora Aasland var studentenes minister på møtet, og holdt det desidert beste innlegget den første dagen - og fikk hevet debatten blant ministrene til å bli både politisk og med et tydelig studentfokus. Hun stod på for studenters rett til en offentlig finansiert utdanning, og jeg ønsker henne lykke til i budsjettkonferansen på Torbjørnrud som begynner i morgen. Jeg håper på vegne av norske studenter at Aasland kjemper for høyere utdanning, spesielt siden høyere utdanning stadig blir mer populært i befolkningen. Utdanning bør være en politisk prioritet også i statsbudsjettene, ikke bare festtalene.

På dag to av ministermøtet samlet ministrene seg i høyverdige Hofsburg Imperial Palace, et fantastisk møtelokalet, for å fortsette toppmøtet sitt. Dette var dagen for å snakke om den globale dimensjonen av Bolognaprosessen, og alle verdens stormakter og litt mindre statsmakter var tilstede. Det som er synd er at de fleste Bolognaminstrene hadde dratt hjem, og det var embetsverket som representerte landene. Alle anerkjente viktigheten av både virkemidlene og målene i Bolognaprosessen, og mitt lille håp er at Bolognaprosessen en dag blir global. På gruppearbeidet hvor jeg deltok var det en representant fra Storbritannia som sa det godt. Poenget hans var at høyere utdanning kan ikke være basert på konkurranse, det har ingen verdi for de mange tusen utdanningsinstitusjonene som ikke er blant de 50 beste. Målet er samarbeid for å bli unike, slik at vi utdanner flest mulig med bredest mulig grunnlag.

Innlederne på ministermøtet var samstemte om hva som er den viktigste dimensjonen å jobbe mer med. Den sosiale dimensjonen som skal virkeliggjøre at høyer utdanning skal gjenspeile sammensetningen av befolkningen i hvert land. Her har det skjedd lite, og i noen land har det til og med vært tilbakegang. Her har alle mye å gjøre, til og med Norge. Dette er lakmustesten for om Bolognaprosessen er en Studentprosess, og det er lakmustesten for om høyere utdanning skal være sosialt utjevnende. Dette bør være prioritet nummer en for alle landene de neste ti årene!

Av litt mer kuriose og trivielle hendelser som jeg opplevde som en del av norske delegasjonen, var hvordan møtet ble fasilitert for. Når jeg ankom hotellet i Budapest fikk jeg en suite. Et gigantisk rom med alt man kan ønske seg av luksus, og litt til. På senga lå det en lyseblå, syntetisk bag med et matchende lyseblått syntetisk fleeceskjerf med Bologna-logo (og massevis av informasjon om møtet og hvordan høyere utdanning ser ut i Østerrike og Ungarn). På ballet ble det servert pølse i brød og gulasj (på et slott i Wien), mens vi hørte et orkester spille nydeligere klassiske ballmelodier. Kontrasten mellom et Wienorkester og pølse i brød er stor. Jeg må også innrømme at toppmøter som dette klarer å samle mange forskjellige type mennesker, og at jeg som i alle andre Bologna-relatert hendelser synes at nivået på diskusjonene både under møtet og i minglepausene burde vært høyere. Kanskje om ti år?

Også må jeg bare få si at der vi bodde på Student Summit var rett ved stoppeplassen Friedrich Engels Platz, og mitt utopisk-ideologiske "jeg" følte seg hjemme umiddelbart. Wien er også kakenes by, og jeg har spist meg både mett og kvalm på ulike Wien-delkatesser.

Er vi i mål med Bolognaprosessen?

2010-03-10T12:18:00.006+01:00

De siste dagene har jeg tilbragt i Wien sammen med studenter i hele Europa og noen fra helt andre steder i verden. European Students Union er i Bolognamodus, og det er ministermøte i morgen og på fredag for å diskutere, feire og legge lista for hva som skal skje de neste ti årene. Jeg har kjolen klar for ballet, argumentene klare for kaffepausepraten og håpet oppe for ministererklæringen. Den eneste grunnen til at vi kaller en internasjonal utdanningsprosess for noe så rart som Bolognaprosessen er fordi det første møtet blant ministrene i 1999 faktisk ble holdt i den lille, gamle universitetsbyen Bologna i Italia. Og for min del liker jeg navnet, fordi det minner meg om Spaghetti Bolognaise- god hverdagsmat (akkurat som at internasjonale prosesser først betyr noe for folk i et lands hverdagspolitikk).

Bolognaprosessen er en internasjonal utdanningspolitisk prosess, og den startet i 1999. Intensjonen var å lage et europeisk område for høgere utdanning innen 2010. Der er vi nok ikke ennå, og derfor bestemte ministrene i fjor at vi like gjerne kan fortsette i nye 10 år. Det er bra, for det gjenstår fortsatt mye om Bolognaprosessen skal leve opp til visjonen om å være studentprosessen. Når det kommer til den sosiale dimensjonen av Bolognaprosessen, altså lik rett og like muligheter til å ta og gjennomføre høyere utdanning, har det skjedd påfallende lite og flere steder har det blitt dårligere. Jeg tror det er mye av grunnen til at det de neste dagene blir store demonstrasjoner i Wien mot ministrene - fordi gjennomføringen ikke har stått i stil til løftene.

Når vi studentrepresentanter møtes i ESU regi, så er det mye som skjer. For det første sover man nesten ingenting, man spiser mat man vanligvis aldri spiser ellers og man lærer det engelske språket å kjenne fra veldig mange ulike innfallsvinkler. Den andre mer politiske delen av det er at vi gjerne diskuterer store politiske spørsmål for studenters hverdag og blir enige om fornuftige veivalg. Også ESU prioriterer hva som er viktigst når, og det gjør at også ting på europeisk nivå tar litt tid å få i gjennom (hvis man ikke prioriterer, får man derimot aldri noe i gjennom). Nå er tiden inne for den sosiale dimensjonen og student sentrert læring.

Nå har vi nettopp fått presentert Bologna At The Finish Line (som oppsummerer hvordan studenter i Europa vurderer gjennomføringen av Bolognaprosessen) og Faces of Bologna (som er en film med masse studenter med erfaringer fra hvordan det er å være student i disse Bolognatider). Jeg legger ut link når det kommer onlinemuligheter for det.

Jeg tror vi er klar for et ministermøte hvor vi i hvertfall kan feire at Bolognaprosessen har i stor grad virkeliggjort prinsippet om studentrepresentasjon og samarbeid som helt sentralt for å styre høyere utdanning. Det er verdt en feiring.

Også kan jo den norske Regjeringen se 11 måneder studiestøttekravet til StL og NSU i sammenheng med den sosiale dimensjonen, som en mulighet til å følge bedre opp studenters like muligheter til å gjennomføre høyere utdanning. Også Norge har noe å bli bedre på. Sjokkerende nok.

Når Regjeringen dolker studentene i ryggen

2009-10-08T17:44:00.002+02:00

Over flere år har studentene jobbet med kravet sitt om 11 måneder studiestøtte. Når alle partiene (med unntak av FrP) nå i våres programfesta at de ville innføre 11 måneder studiestøtte, etter iherdig innsats fra studentorganisasjonene, ungdomspartiene, UNIO, LO, Akademikerne, Forskerforbundet, Universitet og Høgskolerådet, så trodde norske studenter at en stemme til disse partiene vil bety bedre vilkår for å studere også i eksamensperioden i juni.

I løpet av hele valgkampen har de rødgrønne flørtet med studentvelgerne, akkurat som de andre partiene som ville innføre 11 mnd studiestøtte, og det har vært flere medieoppslag om det oppsiktsvekkende tverrpolitiske flertallet for å utvide studiestøtten til å vare i 11 måneder.

Håpet var tilstede, og studentene trodde at når det var prioritert hos alle de tre regjeringspartiene så ville det også stå i Soria Moria 2. Der tok vi feil. Tiltross for at alle tilsynelatende er enige med oss om at det er nødvendig å øke studiestøtten og utvide den til 11 måneder, tok altså de rødgrønne seg friheten til å dolke studentene i ryggen ved forhandlinger om regjeringserklæring bak lukkede dører. Dette tiltross for gjentatte løfter, garantier og støtte for nettopp dette. Studentene har vist at vi kan gi ros når de fortjener det, at vi er til å stole på, at kravene kan begrunnes i fakta og statistikk, at vi har støtte blant andre partier og organisasjoner, støtte i oponionen - vi har gjennomført alle gode råd vi har fått - hva skal til for at Jens, Kristin og Liv Signe gjennomfører sine egne studentløfter? Hva skal til?!

Det som er oppsiktsvekkende er at man slipper en slik nedprioritering som en bombe på de det gjelder. Det er i beste fall villedende markedsføring, og i verste fall en gravlegging av studiestøtten i fire år. Dagens studenter som sliter seg gjennom studieåret på en studiestøtte som på ingen måte strekker til er ferdige om fire år. Studentorganisasjonene har ikke gitt opp kampen om økt studiestøtte, og vil ikke gi Regjeringen rom for fire år uten diskusjoner om økning av studiestøtten. Vi trenger det!

Stortinget har, med regjeringens partier, har vedtatt en reform for høyere utdanning (i 2003 begynte innføringen av Kvalitetsreformen) som har ført til lengre studieår. Konsekvensene av politikernes egen politikk er at studentene må studere lenger, men ikke har en studiestøtte som legger til rette for det samme.

Det er hårreisende, sjokkerende og en tragedie for alle landets studenter at Regjeringen har bortforhandlet et av sine aller viktigste studentløfter. Det er nok et generasjonsran fra et flertall på Stortinget som først kommer i lukkede forhandlinger.

Sats på kunnskap!

2009-09-30T16:23:00.001+02:00

Jeg og Anne Karine Nymoen hadde denne på trykk i papirutgaven av klassekampen i dag

Valget er over, og kursen skal stakes ut for fire nye rødgrønne år. Studentorganisasjonene håper det blir fire år med satsning på høyere utdanning og forskning, slik at Norge rustes opp til å takle overgangen fra å være en oljenasjon til å bli en kunnskapsnasjon. Samfunnsutfordringene, som den nye regjeringen må håndtere, står i kø: Vi må håndtere klimaendringene og møte eldrebølgen som treffer oss for fullt om få år. Vi må videreutvikle velferdsstaten, for å kunne tilby gode helsetjenester og et godt skoletilbud til alle, også i fremtiden. Oppskriften for å klare alt dette er kunnskap, og hovedingrediensene er utdanning og forskning. Dagens studenter skal utføre morgendagens oppgaver, fylle nye posisjoner og finne nye løsninger. Vi ønsker oss derfor ambisiøse løfter for høyere utdanning og forskning i regjeringserklæringen, og at disse løftene følges opp i hvert budsjettår.

Vi står overfor en studenteksplosjon i universitets- og høgskolesektoren. I følge stortingsmeldingen ”Utdanningslinja” som ble lagt frem før sommeren, vil det være 80.000 flere studenter i Norge i 2013 enn det er i dag. En av den rødgrønne regjeringens største oppgaver de neste fire årene, vil være å legge til rette for denne massive studentveksten. Utdanningsinstitusjonene har verken økonomi eller kapasitet til å ta i mot så mange studenter med dagens rammer. Når vi på den ene siden ser at det kommer 80.000 håpefulle studenter, og på den andre siden ser at snittalderen til vitenskaplig ansatte skyter i været, mener studentorganisasjonene at det er tid for handling.

Det er positivt at flere ønsker å ta høyere utdanning, det norske samfunnet trenger høyt utdannet arbeidskraft for å løse stadig mer komplekse problemstillinger. Studentorganisasjonene etterlyser imidlertid en plan for den varslede studenttilstrømningen. Vi er bekymret for at løsningen blir å slippe inn for mange studenter, uten å tilføre nødvendige ressurser. Opptrappingen av studieplasser må skje planlagt, og det må følge med friske midler, slik at lærestedene blir i stand til å tilby studentene den kvalitetsutdanningen de har krav på. Hva er prislappen på en studenteksplosjon, og har regjeringen tenkt å prioritere en økonomisk opptrapping for fortsatt å tilby god og gratis høyere utdanning?

Manglende bevilgninger, kombinert med høye lønnsutgifter og stadig økende behov for kostbart utstyr, har ført til at utdanningskvaliteten allerede i dag er under sterkt press. Mindre økonomisk handlingsrom for utdanningsinstitusjonene får direkte konsekvenser for studentene. Det fører til kutt i seminarundervisning, kutt i emnetilbudet og dårligere oppfølging av den enkelte student. Resultatet er dårligere kvalitet på utdanningen, og i neste omgang dårligere kvalitet på de ferdigutdannede som skal ut og utføre viktige oppgaver i samfunnet. Dette er status quo for utdannings-Norge, og det hviler et stort ansvar på den rødgrønne regjeringen som har fått ny tillit. Utdanningskvalitet koster både penger, forpliktende innsats og vedvarende vilje til å prioritere utdanningssektoren.

Studentorganisasjonene anerkjenner paradokset i at regjeringen de siste to årene har bevilget mer penger til sektoren, samtidig som utdanningsinstitusjonene rapporterer om mindre handlingsrom. Derfor støtter vi at det nå skal gjøres et arbeid for å undersøkt dette, noe som forhåpentligvis kan gi oss en felles virkelighetsforståelse. Vi mener likevel at det ikke kan være noen tvil om at det er behov for økte bevilgninger, og at det nå trengs handling. Å vite at det gjøres et arbeid for å finne ut hvor de økte ressursene i høyere utdanning har blitt av, hjelper lite for masterstudenten som i dag må vente 4 uker på veiledning til masteroppgaven sin. Det hjelper lite for sykepleierstudenten som jobber med utdaterte maskiner fra 1970. Det hjelper lite for ex.philstudentene som sitter i trappen på forelesningssalen for å prøve å få med seg siste nytt om hulelignelsen til Platon.

En solid og forutsigbar basisbevilgning sikrer den enkelte utdanningsinstitusjon rom til å tilby utdanning av høy kvalitet. Utdanningsinstitusjonene må få mulighet til å prioritere utdanningskvalitet, og de må få mulighet til å prioritere forskning slik at studentene til enhver tid får oppdatert kunnskap. NSU og StL mener derfor at en kraftig økning i basisfinansieringen er en nødvendig investering i fremtiden. I følge OECD lønner det seg å investere i høyere utdanning og forskning for flere samfunnsområder. Utdanning koster, men uvitenhet koster mer. Vi inviterer nå regjeringen med på en kunnskapsdugnad. Studenter og ansatte i universitets- og høgskolesektoren vil bidra med innsats, men viljen, pengene og prioriteringsevnen må regjeringen stille opp med.

Valgkampen som ignorerte de unges saker

2009-09-15T22:51:00.003+02:00

Stortingsvalget er over. Valgkampen er over. De unge var visst ikke så flinke til å bruke stemmeretten sin i år heller. Jeg tror de som kan takke seg selv for dette er media og politikerne. Media la opp til en valgkamp som handlet mer om spillteoretiske analyser av regjeringsalternativene enn om saker. Mange av de som stemte brukte stemmen sin taktisk. Derfor ble alle partiene uten statsministerkandidat straffet på antall velgere. Det er trist for disse partiene, men det er også trist for unge mennesker at valgkampen ikke handlet om de unges saker.

Unge mennesker er opptatt av utdanning, miljø og verdier. De fleste unge er i utdanning eller er nettopp ferdig med første del av utdanningslivet (flere og flere tar mer utdanning senere). Selv om ikke alle unge mennesker er enige om hva som må forbedres og gjøres for utdanning, så er vi opptatt av det.Det samme gjelder miljø. Når unge ikke bruker stemmeretten sin i like stor grad som det eldre lag av befolkningen, så ligger det ikke bare et ansvar hos oss for det.Det ligger hos de som setter dagsorden. De må snakke om sakene som er viktig for unge. Det skal ikke mer til enn undersøkelser for å finne ut hva som rører ved hjertene og engasjementet til unge mennesker. Ofte sier man at unge mennesker ikke er så engasjert som før, men det er feil. Alle mennesker har et engasjement, men hvordan det fremstår forandres med samfunnsånden.

Jeg skulle ønske at politikerne og media hadde vist et langt større engasjement for studenter, og spesielt med tanke på at det kommer 80 000 flere studenter i stortingsperioden vi nå skal inn i. Unge mennesker som er i høyere utdanning nå har en interesse for hvordan hverdagen sin blir, og de som ønsker seg en studieplass har interesse av hvordan studiehverdagen skal se ut. Det er ikke en liten velgergruppe for politikerne, det er snakk om 220 000 studenter i dag. Tallet er over 300 000 i 2013. Unge mennesker med stemmerett. I tillegg kommer de titusener som har viet sitt karriereliv i akademia, både ved universiteter, høyskoler og institutter i hele landet. Det er ingen liten minoritet, det er en betydningsfull ressurs for fremtiden.

Det har vært en ganske kjedelig valgkamp. Det er kjedelig å høre på politikere snakke om hva som er taktisk, særlig når man vet at de er mest interessert i å få flest stemmer selv. Hvem skal man tro på? Ingen er objektive når de legger strategien for hva som er mest taktisk å gjøre. Å stemme taktisk er en vanskelig oppgave, mest fordi det er for mange andre som også gjør seg opp en mening om hva som er taktisk riktig. Det er dømt til å slå ut feil. Det blir ikke som man har tenkt selv at det skal bli. Det er derfor partiene må få snakke om sakene som er viktig, og snakke om innholdet i de. Da stemmer folk på hvem som har den beste politikken, ikke hvem de tror sikrer et eller annet flertall.

Hva skal til for å løfte de unges saker i en valgkamp? De som løser den utfordringen tror jeg kan vente seg et stemmedryss i 2013. Det burde opptil flere partier være opptatt av.

Grunnen til at jeg er opptatt av de unges saker er ikke bare fordi jeg selv er ung. Jeg tror at det er viktig for ethvert land å satse på fremtiden sin, og fremtiden ligger i de unge. Da kan ikke poltikerne fortsette med store generasjonsran hver gang store reformer av det norske samfunn gjennomføres. Da må de unges muligheter til å forme samfunnet i riktig retning forankres og prioriteres. Hvis ikke, har jeg i hvertfall noe jeg vil legge til definisjonen av "den norske modellen".

De glemte av de glemte i valgkampen

2009-09-02T11:29:00.003+02:00

På mandag ble det arrangert et seminar ved Litteraturhuset med den spennende tittelen " De glemte sakene i valget", og jeg møtte opp i håp om å få høre Anne Enger og Kåre Willoch snakke om viktigheten av høyere utdanning blant også andre glemte temaer.. I det jeg ankommer Litteraturhuset er det stappfullt inne i salen hvor alt skjer, og jeg blir henvist til tredje etasje med TV overføring fra salen. Litt strek i regningen, da fikk jeg jo ikke mulighet til å tegne meg til spørsmål mot slutten.

Jeg ante håp når Aftenpostens Knut Olav Almås nevnte at forskning og høyere utdanning "kanskje" var blant temaene helt innledningsvis. Der sluttet det derimot. Foruten et velformulert innlegg fra leder av Hørselhemmedes Ungdom om viktigheten av gode ordninger for studenter med funksjonsnedsettelse, var det strengt tatt ingenting.

Studenter med funksjonsnedsettelse er for øvrig en viktig og bra sak, en sak som burde fått langt mer oppmerksomhet. Spesielt fordi Unge Funksjonshemmede har laget en modell for støtteordninger tilpasset unge funksjonshemmede i NAV systemet som skal over til studielivet, gjennom bedrede vilkår i Lånekassen. En modell etter Danmarks måte å gjøre det på. Viktig sak!

Likevel - debatten handlet ikke om høyere utdanning og det handlet heller ikke om forskning. Anne Enger nevnte forskning i tilknytning til klimaproblematikk, og fortalte at hun satt i en FoU gruppe (kryptisk nok for uinnvidde). Hvorfor skulle den handlet om høyere utdanning og forskning? Hvorfor er det viktigere enn f eks Willochs bekymring for aborter begrunnet med økonomiske baktanker? For meg så handler det ikke om at det er viktigere, jeg skjønner bare ikke hvorfor det ikke skal være viktig.

Hvis man skal gjennomføre valgløftene til de ulike partiene så krever det utdannede folk gjennom høyere utdanning, og det stiller krav til at våre universiteter og høyskoler skal ha rammevilkår for å kunne levere kandidater til arbeidsmarkedet som kan gjennomføre partienes egne satsninger. Det handler om at alle de store krisene i verden må løses gjennom 1) forskning med høyt nivå og 2) kompetente folk. Og det som kanskje irriterer meg mest er de som tror og påstår at utdanning er mer "not enn hot", folk som får spalteplass i media. Ja, det er helt riktig at det finnes eksempler på dette, men de fleste som lykkes i samfunnet har høyere utdanning og de som ikke gjør det har folk med den kompetansen rundt seg.

Studenter, som er fremtiden til Norge, både som forskere og aktive deltakere i arbeidslivet og samfunnet for øvrig, fortjener en debatt om hvordan det skal skje.

Til og med ukestidsskriftet Ny Tid hadde laget en egen sak om de glemte sakene i valgkampen, og også her er høyere utdanning og forskning glemt.

Høyere utdanning og forskning er de glemte av de glemte sakene i valgkampen, og jeg tror folk synes det er viktig. De synes det er viktig fordi de kjenner noen som er studenter, og de bryr seg om hvordan samfunnet skal få til de store utfordringene fremover. Hva er det som skal til for at høyere utdanning blir et valgtema? Hva mer enn 300 000 velgere, aktuelle utfordringer i samfunnet som skal løses og en studentekplosjon på 80 000 studenter i neste stortingsperiode trenger media for å ville skrive om det OFTE?

Mitt siste avsluttende poeng er: Jeg og 300 000 andres hverdag i høyere utdanning og forskning er glemt.

Nemi forklarer viktigheten av utdanningskvalitet

2009-08-09T21:24:00.007+02:00

Stripen er hentet fra Dagbladets nettsider

En av de viktigste sakene for meg er utdanningskvalitet.

Bildet over med Nemi viser kanskje en noe overdramatisert virkelighet. De siste årene har studenter stadig opplevd kutt i utdanningskvaliteten. Kutt i timer på eksamen, veiledning og oppfølging. Klasser slås sammen. Færre forelesninger. Færre tilbakemeldinger på innlevert arbeid. Mindre bruk av ekstern sensor.You name it.

Jeg tror at Nemi stripen blir en god virkelighetsbeskrivelse om man ikke satser på utdanningskvalitet snart, og det koster penger. Første skritt er en kunnskapsmilliard i statsbudsjettet for 2010. Hvem tør å la være?

Student uten bolig før studiestart?

2009-08-05T16:47:00.003+02:00

Du er ikke alene. Det er mange tusen studenter som står på venteliste hos samskipnadene en uke før studiestart. Dette betyr for de aller fleste at de må finne seg et sted å bo i det private leiemarkedet, sove på en sovesal sammen med medstudentene sine i regi av studentsamskipnaden eller bo hos en venn eller et familiemedlem til man finner et sted. For de som leier i det private leiemarkedet får man stadig mindre boplass for pengene, og det er langt mer varierende hva slags standard man kan få for pengene enn hos samskipnadene.

Det er klart at det er en kjip og dårlig start på studieåret å ikke ha et sted å bo, eller at man har funnet et sted som er så dyrt at man må jobbe stadig mer for å klare seg økonomisk.

Studentboliger er blant de viktigste virkemidlene man har for å sikre lik rett til utdanning. Det gjør at man har en statlig garanti for et billig sted å bo, og når man vet at studenter flest bruker over halvparten av studiestøtten sin på husleie hver måned, så er det klart at man kan ikke leve med at det står tusenvis av studenter i endeløse studentboligkøer rett før studiestart.

Når stortingsvalget skjer 14 september, så bør studenter se hvilket parti som kan gjøre at de får en lettere studiehverdag. Studentboliger er ikke det eneste som er viktig her, men det er blant de tre viktigste sakene for studentorganisasjonen (sammen med utdanningskvalitet og studiestøtte). Selvfølgelig bryr studenter seg også om andre ting, men hvis man ønsker en satsning på studenter, høyere utdanning så bør man gjøre seg kjent med partienes meninger om dette - men også hvordan de prioriterer opp mot andre gode saker.

Hvor er høyere utdanning og forskning i valgkampen på nett?

2009-08-04T08:24:00.004+02:00

Partiene går nye veier for å friste velgerne til å stemme på seg. Arbeiderpartiet lanserte tidligere i sommer Hva er viktig for deg kampanjen sin, hvor alle kunne skrive sin egen 6 ords valgplakat. SV har nå lansert www.oppavsofaen.no som har en kul gimmick, du kan sende Kristin Halvorsen som holder en tale du har valgt til noen du kjenner. Vi kommer til å se mer av dette fra alle partiene. I går kom også Kristin Halvorsen på Twitter.

Det som jeg synes er ganske trist når partiene bruker nye veier å nå ut til folket er at høyere utdanning, studenter og forskning er omtrent fraværende. SVs oppavsofaen har et helt eget tema som heter kunnskap, men hvor høyere utdanning ikke er nevnt. Studentvelferd finner du under "annet", men det er i alle fall noe. Hvis du tar TV2s valgomat eller partitesten på Aftenposten eller VGs nettsider, så er ikke høyere utdanning og forskning et tema engang. Det er ikke viktig for hvilket parti du nok passer best til å velge.

Jeg kan være delvis enig i at diskusjoner om høyere utdanning ofte kan bli vanskelige for folk som ikke har jobbet med det i mange år. Det gjør også at en mer interaktiv valgkamp gjør det mye lettere for partiene å fronte tabloide vinklinger, som de aller fleste skjønner om høyere utdanning.

Hvor vanskelig er det? Hvorfor er vi ikke prioritert i interaktive valgsatsninger? Vi er generasjonen som bruker sosiale medier og interaktive løsninger mest. Snakk om våres hverdag, og hvorfor vi er viktig for samfunnet og dere.

Navarsete må ta grep om SAS

2009-07-13T21:50:00.002+02:00

Denne var på trykk med Anne Karine Nymoen (leder i Norsk Studentunion) Nationen i dag

I månadsskiftet juni/juli fjerna SAS på særs diskret vis studentrabatten sin. Ungdomsrabatten deira gjeld no berre ungdom mellom 12 og 25 år, og ikkje studentar opp til 31 år som tidlegare. Norsk Studentunion (NSU) tykkjer dette er heilt feil vei å gå, då over halvparten av studentane i Noreg er over 26 år. Studentar er ei svak økonomisk gruppe, både dei over og under 26 år.

Statens Lånekasse for Utdanning har gjennom mange år delt ut reisestipend til studentar, men dei siste åra har summen vorte kraftig kutta. Reisestipendet er heller ikkje tilgjengeleg for studentar over 25 år. NSU ønskjer primært at reisestipendet frå Lånekassa skal dekke tre tur/retur-reiser mellom heimstaden og studiestaden, uavhengig av alder, men fram til dette vert ein realitet er det viktig med gode studentrabattar på reiser. Prinsippet om lik rett til utdanning står sterkt i Noreg, og eit av aspekta her er at ein skal kunne velje kor ein ønskjer å studere, uavhengig av mellom anna kostnadane som reiser mellom heimstaden og studiestaden vil medføre.

NSU meiner det er særs uheldig om studieval vert baserte på økonomisk grunnlag, og krevjer at regjeringa tar grep om situasjonen. Kan du leve med distriktsfiendtlige SAS, Liv Signe?

Kvalitet koster, uvitenhet koster mer

2009-07-10T17:14:00.002+02:00

Anne Karine Nymoen og jeg hadde dette på trykk i dagens papirutgave av Klassekampen

Nye tall fra Statistisk Sentralbyrå forteller at stadig færre greier å gjennomføre utdanningen sin på normert tid. Ola Nordmann avla i snitt 41,8 studiepoeng i 2007/2008, mens normal studieprogresjon er 60 studiepoeng per studieår. År etter år daler antallet som greier å gjennomføre studiene på normert tid. Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever at regjeringen setter i gang mottiltak allerede til høsten.

Det viktigste tiltaket er å øke det økonomiske handlingsrommet til universiteter og høgskoler. Studentene er bekymret over de stadig trangere rammene høyere utdanning må drives innenfor. Uten nok ressurser får ikke de vitenskapelig ansatte god nok tid til å utføre både forskning og undervisning tilfredsstillende, og altfor ofte må det velges mellom sammenfallende tiltak for å øke kvaliteten. Det skjæres ned på forelesningstimer og vi ser at forelesninger i ulike fag plutselig blir slått sammen av økonomiske grunner. Dessuten står studentene i fare for at faglige veiledningstimer forsvinner fordi fagpersonalet ikke har tid til å veilede.

I tillegg til dette ser vi at studentenes studiestøtte ikke strekker til, og at mange derfor må jobbe ved siden av studiene for å få endene til å møtes. Dette fører igjen til at studentene får stadig mindre tid til å jobbe med studiene. Dette er en ond sirkel. Studieprogresjonen blir lavere og færre fullfører på normert tid. Til tross for at tilbakegangen er beskjeden har den foregått over lengre tid. Lav studieprogresjon er verken lønnsomt for studentene, utdanningsinstitusjonene eller samfunnet, og Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion mener at det nå trengs en reell satsning på høyere utdanning. Derfor krever vi en kunnskapsmilliard og 11 måneder studiestøtte i høstens statsbudsjett.

Gjør høyere utdanning og forskning til en valgkampsak!

2009-07-03T13:47:00.002+02:00

Valgkampen vil for fullt være i gang i løpet av sommermånedene. Partilederne vil snakke om sakene som er viktig for dem, og ofte også for velgerne. Når skal de snakke om høyere utdanning og forskning?

Høyere utdanning og forskning er viktig for å kunne løse alle andre samfunnsoppgaver, men det er også viktig for de som har høyere utdanning som sitt arbeidsområde. Studenter og ansatte i høyere utdanning bruker mange år av livene sine til å bli kunnskapsrike, flinke til å analysere og drøfte og til å få enda bedre ferdigheter - og det er også her ny kunnskap blir til. Dette gjør høyere utdanning og forskning til et svært viktig samfunnsområde å prioritere.

Det finnes i overkant av 200 000 studenter i Norge, og rundt 40 000 av disse sitter fortsatt på gjerdet og har ikke bestemt seg for hva de skal stemme. Det gir gode muligheter for partiene til å kapre studentstemmer, men da må man også snakke om de sakene som studenter er opptatt av. Studenter er opptatt av høyere utdanning og forskning

Studentenes Landsforbund ønsker en reell satsning på høyere utdanning og forskning. Våre krav er en kunnskapsmilliard, 11 måneder studiestøtte (gjennom en økning på 10 %) og 1000 nye studentboliger.

Alle landets partiledere - når vil dere snakke om høyere utdanning og forskning?

Twitter-aksjon ga resultater

2009-06-30T13:05:00.002+02:00

I rekordfart fikk Twitter-aksjonen for å få Arbeiderpartiet til å ta med høgere utdanning og forskning med på www.viktigfordeg.no kampanjen sin resultater. Nå er det endel av kampanjen, at last.

Det som er urovekkende med det som tilsynelatende er en glipp fra Arbeiderpartiets side, er den manglende bevisstheten og lave engasjementet for høgere utdanning og forskning som valgkampsak. Utdanningspolitikken til den rød-grønne regjeringen har vist seg å resultere i velgerflukt, særlig for SV. Er ikke nettopp det et solid tegn for å øke innsatsen, øke fokuset på dette området?

Ville det vært mulig å glemme sysselsetting og arbeidsvilkår i en slik velgerkampanje?

Arbeiderpartiet glemmer høgere utdanning og forskning

2009-06-26T12:02:00.013+02:00

I iveren etter å snakke med folket og bygge opp politikk glemmer AP en av de viktigste sakene for samfunnet vårt – god kvalitet i høgere utdanning og forskning for fremtiden

Arbeiderpartiet har startet kampanjen sin "Hva er viktig for deg?", hvor alle kan si hva som er viktig for de - samme om de stemmer AP eller ikke. Utgangspunktet så fornemmende bra ut, men så når jeg prøvde å finne høyere utdanning og forskning, som jeg med mange andre mener er viktig for samfunnsvekst, så finnes det ingen kategori for temaet engang. Skole er strengt tatt ikke helt det samme som høgere utdanning og forskning, og det er heller ingen som har koblet det mot høyere utdanning og forskning - så jeg er nok ikke alene om det.

Det som er bekymringsverdig er om Arbeiderpartiet faktisk synes høyere utdanning og forskning er viktig i valgkampen, og om de ønsker å gjøre noe med at studenter lever under fattigdomsgrensa, at det dyttes flere og flere studenter inn i forelesningssalene, at studenter får mindre og mindre oppfølging og veiledning og at det også i år vil stå mange tusen studenter i boligkø før studiestart. Hvis man skal ha slike valgkamp-kampanjer og glemmer viktige kategorier, så er det for det første en dårlig tegn på hvor bevisst og opptatt Arbeiderpartiet er på høyere utdanning og forskning - men det ødelegger også for at dette er viktig valgkampsaker.

Arbeiderpartiet, hvorfor har dere glemt oss?

Ina Tandberg
Påtroppende leder
Studentenes Landsforbund

Bildet er hentet fra Flickr, og er lagt ut av vectorfunk (CC)

Et sted å bo

2009-05-07T14:18:00.002+02:00

I dag fikk jeg beskjeden om at jeg har fått et sted å bo. Så da vet jeg at jeg har husrom mens jeg er leder. De siste årene har jeg boltret meg på minst 25 kvadratmeter, og i år på 50 kvadratmeter. Neste år har jeg 12 kvadratmeter til meg og tingene mine. Jeg prøver å se positivt på det, dette er jo langt mer miljøvennlig og bra for en minimalitisk, umateralistisk livsstil. Nye tider. Jeg er bare utrolig glad for et sted å bo som ikke raner fra meg halve lønna mi.

Valgtalenes kunst

2009-04-20T14:04:00.002+02:00

Jeg har nå gjort hva jeg tror er en finpuss på valgtalen min. Det er noe spesielt med valgtaler. Det hjelper fint lite om det høres fint ut i hodet mitt, eller ser bra ut på papir. Det må funke for de som skal stemme, og det er en utfordring å vite hva det egentlig er. I fjor stod jeg nervøs som aldri før å holdt valgtale med skjelvende hender og knær. Det skal visst være nervepirrende for den som holder den, kanskje ikke så mye for de som lytter til den.

Man skal visst blande visjon, realitet, håp og ydmykhet. Snakke forståelig, med et språk målgruppen skjønner.

Jeg tror jeg må høre på noen store talere (igjen) før jeg vil påstå at jeg har gjort finpussen på valgtalen min.

Peer Pressure

2009-04-14T22:52:00.002+02:00

Før påske var jeg på et seminar i Roma. Ikke så imponerende i seg selv. En by med et hotell og en møtesal, som så altfor mange byer. Mer intressant var ene gruppearbeidet jeg var på - mobility and motivation. Skulle tro at dette ville trigge frem noen nye tanker? Noen fantastiske ideer som vi ikke har hørt ennå? Det var mye på stipendordninger, såkalte mobility-windows i studieplanen, institusjonelle samarbeidsavtaler. Hørt det mange ganger før, ikke veldig innovativt eller verdt å reise helt til Roma for å høre. Men når mine tvil om min tilstedeværelse på dette ekspertseminaret var som sterkest, så dukket det opp en mann fra Tyskland. Han provoserte. "Peer pressure is a cornerstone for motivating students to study abroad." Peer pressure. Smak på ordene. Han fortsatte "Make them feel ashamed if not taking part in student mobility".

Få de til å skamme seg?

Kanskje det tross alt er viktig at vi studenter forteller hva som motiverer og hva som bare provoserer, og at vi er der det blir sagt. Også i Roma.

Drømmenes studiefinansiering

2009-03-14T15:46:00.003+01:00

I helga er mange studentpolitikere samlet i Trondheim - altså the place to be - for å lage ideen til hvordan et drømme studiefinansieringssystem burde se ut! Jeg gleder meg masse til å se hva som blir resultatet, det skal legges ut som videosnutter på YouTube - slik at alle kan se hvordan dagens studenter drømmer om studiefinansiering.

Studiefinansiering er viktig av mange grunner, og disse har vi fortalt om lenge. Lik rett til utdanning, like muligheter, muligheten til å studere hardt nok - uavhengig av din bakgrunn og situasjon. Og nå skal vi altså lage hvor drømme studiefinansiering, og ta det enda et hakk lenger. Visjonære studentpolitikere burde være godt rustet til denne jobben, og det gleder jeg meg stort til å se!

50 % er i mot radikal kjønnskvotering i akademia..

2009-03-12T12:47:00.002+01:00

Jeg er sterkt uenig og prinisipiell motstander av det som ble resultatet her. Håper inderlig og intenst at noen stemte mot radikal kjønnskvotering fordi de ønsket å provosere meg, men egentlig tror jeg ikke det. Radikal kjønnskvotering er kontroversielt, fordi det er et likestillingsvirkemiddel som kan anses som lite i tråd med demokratiske prinsipper. Men disse demokratiske prinsippene vi liker så inderlig godt, er nettopp det - prinsipper og målsetninger. Blant disse målene ligger likestilling og likeverd, og veien dit er fortsatt lang for Norge og norsk akademia. Når det vi har prøvd i så mange år ikke gir resultater, så er jeg sterk tilhenger av radikal kjønnskvotering som midlertidig tiltak i akademia. Det vil være med å åpne akademia mer for det underrepresenterte kjønn, og det synes jeg det er verdt i mitt egen kostnad-nytte- analyse.

Vest-Sahara

2009-03-11T10:35:00.002+01:00

Elkouria "Rabab" Amidane vant Studentenes Fredspris nå i 2009. Som medlem av bedømmelseskomiteen er jeg stolt av Rabab som vinner.

Hun kjemper hver dag, sammen med andre saharwiske studenter, en utrettelig kamp for menneskerettigheter.

I dag er det en Vest-Sahara demonstrasjon utenfor Stortinget klokka 16.00 - be there! Støtt Rabab og Vest-Saharas kamp.

Rabab holder også foredrag på Chataeu Neuf klokka 19 i kveld, og forteller historien hun og andre i Vest Sahara opplever. Samtidshistorie - vi lever i historien som skjer i dag, og vi kan være med å vise vår motstand mot det som undergraver vår felles fremtid!

Brunostprofileringen

2009-03-04T14:54:00.005+01:00

Norge klarer ikke profilere norsk høgere utdanning til internasjonale studenter med fokus på faglig kvalitet. Spennende påstand? Les hvorfor StL mener det ved å trykke på linken!

72 % vil ha sammenslåing!

2009-03-02T13:53:00.002+01:00

Lurer på om disse menneskene kan konkurrere med StLs landsstyret på Landsmøtet, det hadde vært stas - for debattens del da.

Jeg er for sammenslåing med det resultatet som ligger i bunn, synes det ser bra nok ut.

Prinsipprogram!

2009-02-28T12:01:00.002+01:00

De store debattene i Landsstyret på hvilke prinsipper StL skal ha gikk i flere bolker (heldigvis).

Radikal kjønnskvotering
Stykkprisfinansiering av høgere utdanning
Karakterkrav for opptak til høgere utdanning
Konverteringsordning
Avkorting av studier

Dette er store og omfattende saker, saker det er viktig at StL er tydelige og enige om. Jeg tror Landsmøtet vil delta i stor grad på de samme diskusjonene.

Vi diskuterte også hva en student er, og jeg lurer fortsatt på hvilken spesialgruppe jeg tilhører. Studenter fra Råholt, studenter med radikale meninger, kvinnelig student, vulgære studenter - og hvordan høgere utdanning og velferdstilbud skal tilpasses akkurat mine sære gruppebehov... Neida. Studenter er en heterogen gruppe, og har forskjellige behov. Ved å definere dette veldig presist, er det fort gjort å glemme viktige studentgrupper - og hvor inkluderende er vi egentlig da?

Og jeg står på siden som mener at høgere utdanning skal skrives med G og ikke Y - hlt korrekt, jeg er språkkonservativ. Helst burde etter også skrives efter. Slik er det for meg.

Sammenslåing...

2009-02-28T11:59:00.002+01:00

I dag har Landsstyret til StL enstemmig innstilt til Landsmøtet at StL ønsker en sammenslåing med NSU, basert på forhandlingsresultatet. Da gleder vi oss spent til å se om Landsmøtet er like enig, og om NSU er enig med oss om hvilken god ide det er ;)

Første skritt på veien er tatt, og det var en vellykket opplevelse. Jeg kjenner det kribler litt i magen, begynner jeg å bli forelsket i NSO? (trives jeg med det???)

Første dag på Landsstyremøte

2009-02-26T17:23:00.002+01:00

I dag møttes alle som skulle til Sørmarka hverandre på bussen utenfor Oslo S. Jeg fant også ut at jeg ikke er den beste til å gi praktiske beskjeder, men det har da ordna seg ganske greit for alle - synes nå jeg!

Til nå har Landsstyret vedtatt konstitueringer, tatt styrets rapport og årsmelding til etteretning, fått arbeidsgruppenes rapporter og godtatt de og ikke minst har de hørt på flotte orienteringer om ulike saker som har vært i vinden siden sist.

Jeg vil gjerne få gi dagens ros til Profesjonsråd for helse- og sosialfaglige utdanninger som har sendt ut tre undersøkelser om kvalitetssikring av praksis, allerede har fått mange svar på de. Slike initiativ er gull, og vi gleder oss spent til å se resultatet!

Dagens sitat kom fra tidligere leiar av forbundet Katrine Elida sier: "Noen ganger er det så slitsomt å være meg. Du skjønner jo hvor slitsomt det er, det er helt utrolig slitsomt. Herregud"

Glede

2009-02-25T00:07:00.003+01:00

Til helga, det er for så vidt en helg som starter tidlig denne uka, så møtes Landsstyret. Det blir vanvittig stas, ikke bare fordi de skal innstille på sakene vi i styret har forberedt som deres tjenere til Landsmøtet, men fordi jeg ikke var på forrige Landsstyremøte. Board Meeting i den europeiske studentorganisasjonen var en opplevelse for seg, men landsstyremøtene gir meg så mye bra fra våre lokale helter. De viser også om de enig med oss, som gir oss trygghet i det politiske arbeidet.

Landsstyret skal innstille på sammenslåing av StL og NSU, prinsipprogram og arbeidsprogram for Landsmøtet. Store oppgaver, flinke mennesker. Er det rart jeg gleder meg til å høre hva de synes?

Landsmøtet er årets studentpolitiske happening for meg, og jeg kan nesten ikke vente. Jeg har til og med forberedt meg til middagen på lørdagen på Landsmøtet, kjolen er handlet og den passer perfekt. Det er rett og slett noe å glede seg til i lang tid i for veien, og jobbe videre med i etterkant.

51 % synes rangering av høyskoler og universiteter er feil

2009-02-21T14:57:00.002+01:00

I hvertfall i følge min useriøse lille meningsmåling her.

Jeg er enig med flertallet her. Ranking gir unyansert informasjon, i alle fall de mest prestisjetunge rankingene vi forholder oss til i verden. De baserer seg på sære kriterier for forskningskvalitet, og sier fint lite om utdanningskvalitet. Er Oxford sammenlignbar med Høgskolen i Buskerud? Ikke egentlig. Det er verdener som skiller hvordan de tilbys høgere utdanning og forsker. Dagens rankinger sammenligner epler, bananer, pærer, grantrær og jordbær. Vi liker de alle, men vi sammenligner det ikke.

Internasjonalisering blir ikke viktig før utdanning blir viktig

2009-02-18T21:53:00.002+01:00

Hvordan ser utdanning viktig ut i et samfunn som prioriterer det høyt med både penger, human kapital og en god plan for hvordan det skal gjøres?

Jeg tipper det i hvertfall ser litt annerledes enn i Norge. Når Regjeringen fordeler neste års samfunnskake, hvordan kommer utdanning ut? Stort stykke, lite stykke? Det er ingen tvil om at ressursene til høyere utdanning har blitt mindre de siste 20-30 årene, og det har skjedd en eksplosjon i antallet studenter. Mer jobb, mindre penger til å gjøre det. Noe er selvfølgelig stordriftsfordeler og effektivisering, og noe er økt markedsstyring. Jeg ønsker meg et samfunn som verdsetter utdanning, og som prioriterer det.

Stortingsmeldinga om internasjonalisering hadde et hovedfokus, fokuset på kvalitet. Hva kvalitet er, går de ikke inn på. Konkretisering av tiltak går de heller ikke inn på. Til og hvordan man skal finansiere internasjonaliseringsgildet etterlater man til fremtidige budsjettbehandlinger. Når store deler av sektoren i dag samlet seg i Bergen for å ha et seminar om internasjonalisering, og spesielt fokus på mobilitet, så ble det sagt best av presidenten for EAIE "Internasjonalisering blir ikke viktig før utdanning blir det". Han presiserte at vi lever i en tid hvor alle eksperter tror utdanning er medisinen for alt, og at kanskje vi bør vurdere hvor stort ansvar utdanning har.

Internasjonalisering har liten verdi for noen flere enn enkeltindividene selv før det påvirker alt hele tiden. Mer av alt, flere av alt. Det må være et fokus når kvalitet er toget vi kjører utdanning på.

Internasjonaliseringsuke!

2009-02-16T13:13:00.005+01:00

Denne uka blir fylt opp av ulike vinklinger mot internasjonalisering av høgere utdanning.

I dag skal jeg skrive ferdig lobbenotatet om stortingsmeldinga om internasjonalisering av utdanning.

På onsdag er det en nasjonal konferanse om mobilitet i Bergen.Er det plass til studieplaner uten mobilitet i Norge? To be or not to be! That is the question of the week (decade??)..

Torsdag kommer StL folkene som har vært på European Student Convention hjem etter fem dager i Praha.

Fredag er det styremøte i Senter for internasjonalisering av høgre utdanning, hvor vi blant annet skal vedta kommunikasjonsstrategien. Jeg gleder meg spesielt til å snakke om profilering av Norge som studieland, og gjør endel forarbeid til det allerede i dag. Planners always win. SIU har "bare" ca 250 sider sakspapirer.

Lørdag og søndag skal brukes til å gjøre etterarbeid etter en travel uke. Så mye eksternt om internasjonalisering tipper jeg vil gi meg en ny energiinnsprøytning, så da klarer jeg vel å produsere et par rapporter om ukas arbeid. Rapportskriving er fantastisk kjedelig, men hvis jeg vil at andre enn meg skal ha glede av det som er gjort er det bare å sette av en time til det.

Jeg er fortsatt spent på utfallet av meningsmålingen på bloggen min her. Så langt leder nei-siden. Når meningsmålingen er gjennomført lover jeg å avsløre min mening om det.

Salaten

2009-02-15T20:57:00.004+01:00

Tenk deg en salat. Den beste salaten har mange forskjellige matvarer i seg. Den har gjerne flere typer salater, tomater, paprika, forskjellige typer løk, kjøtt eller sjømat, ost, agurk, babymais, chili, squash, kålrot,egg, gulrot, fersk ananas - ja, you name it. På denne sengen med godsaker heller man gjerne dressing, rømme, salsa, guacemole eller olje. Hvis man er i et søreuropeisk element får man gjerne krydder på også. Det finnes mange typer salat, og det er blandingen av alle de ulike godbitene som gjør det til snadder og salat.

Jeg pleier å tenke på alle studentene StL representerer som hver sitt unike bidrag til den store studentsalaten, også er StL dressingen som binder det sammen til den blandingen av stemmer politikerne kan høre på. Fordi StL er den beste dressingen. StL er guacemole ( en blanding av tilsvarende mye rart, men samtidig er hovedingrediensen fornuften - avocado). Helse er "in" på matfronten, det er fremtiden for oss. Det er også studenter.

Små hverdagslige ting

2009-02-15T19:55:00.003+01:00

I dag fikk jeg en hjemmelagd ørevarmer fra min skjønne mor. Den er rød, og mamma traff on the spot. Det var en kjempekoselig overraskelsen som ventet på meg i postkassa.Rød, rød, rød!

Så nå kan jeg fortsette å være "fabolous in red", takket være min fantastiske mamma!

Jeg lurer på når jeg kan lese en nettavis uten at noen er døde, skutt på eller verre. Hvorfor lever vi i en verden hvor dette skjer så altfor ofte? Det er ikke som at media dekker alle forferdeligheter, de verste tingene får vi sikkert ikke vite. Jeg ønsker meg en verden hvor forferdelige ting ikke skjer, og et bra fremskritt hadde vært at det var en sjeldenhet og ikke hverdagslig.

Fire fra StL er nå i Praha på European Student Convention, noe jeg selvfølgelig unner dem. Der blir studentorganisering og studentsolidaritet tema, og jeg håper de får masse nytt tilskudd så vi kan jobbe mer målrettet med disse temaene i Norge. Hvorfor skulle vi ellers velge å organisere oss som studenter, om vi ikke har et ønske om en bedre verden for andre studenter også?

Min samboer

2009-02-14T17:49:00.003+01:00

Christine er tilsynelatende ikke en av mine studentpoltiker-nerde-venner.Men det bør nevnes at Christine har vært faddersjef i Kongsberg, og medlem av samskipnadsstyret i Buskerud. Hun vil ikke vedkjenne seg at hun bryr seg om studentpolitikk, men hun gjør egentlig det. Overraskende nok er også eksen hennes eks-nestleder i Studentparlamentet i Buskerud. Med andre ord, det oser mye studentpolitikk av vårt bekjentskap. Vi tilhørte også samme avdeling når vi studerte i Kongsberg, avdeling for økonomi og samfunnsvitenskap. Christine er økonomen, jeg er statsviteren. Hun er heldigvis ikke så rasjonell som økonomiteorien, og jeg er ikke emosjonell som statsviterteoriene. Lover godt?

Selvfølgelig er det mye annet som gjør at jeg og Christine nå bor sammen, og at det er et bra samboerskap. Vi har til gode å krangle om noe som helst (kryss i taket), og vi er gode venner. Christine har relativt like verdier som meg, så vi krangler lite. Vi tar de heftige diskusjonene med eksen hennes, han er ganske enkel å ha opphetede diskusjoner med - som gjør at vi selvfølgelig liker han godt.

Christines særeste vane er at hun kan snakke i flere timer uten respons. Jeg kan altså være en god venn helt uten anstrengelser.

Ny på håret!

2009-02-14T13:32:00.005+01:00

I dag skal jeg jobbe mer med internasjonaliseringsmeldinga Regjeringen la frem i går, er ganske mye som hadde vært bra å konkretisere. Det blir spennende å se hva jeg får skrevet ned til lobbedokumentet vårt i dag.

Jeg har også vært hos frisøren, og klippet vekk litt av krøllehelvete - for å få krøllene mer frem.. Jeg er faktisk veldig fornøyd!

I kveld skal jeg på Mojito-fest! Det gleder jeg meg også veldig til, det blir masse mojitos med studentpolitikere. Hva er vel bedre enn det?

Pinlig

2009-02-13T15:30:00.000+01:00

Regjeringen la i dag frem internasjonaliseringsmeldinga, deres plan for hvordan vi skal få en god internasjonalisering.

87 sider har de klart å produsere, 87 sider nesten uten konkrete tiltak. En halv side er dedikert til å beskrive studentorganisasjonene, og er klipp og lim fra et faktaark skrevet av StL og NSU. Det er nesten pinlig å innrømme at jeg har skrevet et bidrag til dette.

I grove trekk deler Regjeringen vår virkelighetsforståelse av hvordan internasjonalisering er i dag, de er enige at det ikke er nok og det som blir gjort ikke funker som det skal. Likevel har de klart å kalle dette sin satsning på internasjonalisering, og prøver å innbille seg at det ikke følger midler med en stortingsmelding. For en uke siden leverte Regjeringen en stortingsmelding om lærerutdanning hvor det fulgte med penger. Gullfisk?

Regjeringen påstår de har et kvalitetsfokus, men det hender selv her at det glipper i hvor konsekvente de er. Profilering av Norge som studieland betyr ikke at det er kvalitet som står i fokus, men dette vil de gjerne "styrke".

En internasjonal utdanning!

2009-02-12T21:00:00.000+01:00

I morgen presenterer Regjeringen sin stortingsmelding, sin plan, om internasjonalisering. De har tiårets sjanse til å legge slagplanen for hvordan internasjonalisering skal bli bedre, at det skal bli mer av det, og kanskje viktigst at det bedre kvaliteten på utdanningen for norske og andre studenter.

Når utdanning er endel av globalisert verden, kommer det fort noen utfordringer. Blant disse finner vi godkjenning av fag tatt i utdanning, hvordan Norge tar vare på internasjonale studenter, språkforståelse, hva forskjellige typer utveksling skal gi av kunnskaper og erfaringer - og kanskje viktigst hvordan man gjør papirmølla mindre omfattende og vanskelig. Erkjennelsen ligger i at Norge ikke er best i alt, selv om våre bidrag til verden er viktig og verdifulle.

Jeg tror at for å komme ordentlig i gang med å se på hvordan man får god kvalitet i internasjonaliseringen, så er de mest konkrete tiltakene viktigst. Tiltak som for eksempel å sørge for at det ikke er et økonomisk tap for utdanningsinstitusjoner å la sine egne studenter ta seks måneder studier i et annet land, at det finnes systemer som fanger opp erfaringene og kunnskapene studenter får i utlandet og at utenlandske studenter som kommer til Norge får bidra til faglig utvikling innen sitt studiefelt. For å få et oppriktig og ekte engasjement også i faglig ansatte, må de gis reelle muligheter til å delta i internasjonale forskernettverk og få faglig utvikling (gjennom for eksempel forskningsarbeid) i utlandet.

Når stortingsmeldinga om internasjonalisering kommer i morgen, så håper jeg at Tora Aasland viser med vilje og satsning at Regjeringen har dressingen som binder internasjonaliseringssalaten sammen med utdanningskvalitet. Rett og slett fordi studenter, ansatte og samfunnet fortjener det beste utdanning kan tilby. Den beste utdanningen er internasjonal.